DETTE ER MIN FØRSTE GRAVIDITET

Første november 2016 var dagen alt skulle forandre seg for meg og min forlovede. 

 

Vi hadde snakket om å prøve å få barn siden sommeren 2016, men vi fant alltid ut at vi ikke hadde økonomisk råd til å få et barn. Jeg jobber som deltidsarbeider på Kitch´n og Eirik er butikksjef på Telenorbutikken på samme senter. Siden jeg jobber deltid, så varierer mengden arbeid og deretter lønnen seg fra måned til måned. Det er ikke akkurat en stabil inntekt, men jeg har alltid klart meg.

I september 2016 kjøpte vi vår første leilighet. Vi var så utrolig stolt og glad for å faktisk ha klart å komme oss ut på boligmarkedet og fått en så fin og stor leilighet! Når vi var kommet på plass og det hadde gått en måneds tid, tok vi opp praten om å få barn. Vi snakket mye fram og tilbake om vi hadde råd og om det var det rett tidspunktet i livet vårt til å prøve. Vi bestemte oss for å prøve å få barn, for det var jo ikke sikkert at vi skulle klare det på første forsøk.

01.11.16, stod jeg tidlig opp for å ta en graviditetstest før Eirik skulle gå på jobb. Jeg var egentlig veldig sikker på at den skulle være negativ, så jeg valgte å ta den før han stod opp så det ikke skulle bli en rar stemning. Jeg hadde vært på do og la testen på vasken mens jeg vasket meg på hendene. Før jeg hadde vasket meg ferdig, gløttet jeg litt ned på testen for å se om den var klar. Det var den. Den var POSITIV!


 

Jeg ble helt skjelven og overrasket. "Herregud, jeg skal bli mamma!" var det første jeg tenkte. Jeg løp inn på rommet og vekket Eirik. Jeg viste han testen i halvmørke, så han så ikke noe særlig og spurte hva den viste. Jeg lyste opp med lommelykten på mobilen og han fikk se den. Jeg tror han ble veldig overrasket, han drev og spurte "Seriøst? Tuller du?". Vi ble liggendes på sengen og se på testen. Vi var vel ganske så sjokkert samtidig som vi var veldige glade. Det gikk naturligvis et par dager før det hadde sunket inn at vi skulle bli foreldre om bare 9 måneder.

 

Jeg kan ikke si at jeg har vært så heldig med graviditeten. Jeg ble dårlig ganske tidlig i svangerskapet og slet med oppkast, hodepine og kvalme de 4 første månedene. Jeg gikk ned 5 kilo siden jeg ikke klarte å holde på maten. Det eneste jeg fikk ned var lollipop is, gummibjørner og Pepsi Max. I tillegg til å være plaget med så mye kvalme, opplevde jeg to store blødninger.

Den ene var i uke 8. Jeg var på jobb og det var ikke lenge til stengetid, så jeg gikk på do siden det hadde gått i ett hele dagen og det ikke hadde vært tid til å gjøre det før. Når jeg hadde dratt ned buksen og skulle sitte meg ned så jeg mye blod som hadde gått igjennom buksen. Jeg merket også at jeg fortsatte å blø når jeg satt på do. Jeg prøvde å tørke det vekk, men det kom bare mer og mer. Jeg begynte å bli hysterisk og gråte. Jeg tørket så godt jeg kunne og løp ned på jobben gråtende. Heldigvis var vi to på jobb den dagen, så når jeg kom ned gråtende hadde jeg noen å støtte meg til. Hun spurte hva som var gale og jeg klarte ikke å få fram et ord. Tror jeg klarte å hikste fram at jeg blødde. Hun ringte Eirik som jobbet like borti gangen og han kom løpende. Han ringte legevakten og foreldrene mine, mens jeg satt og ikke klarte å slutte å gråte. Foreldrene mine kom og kjørte oss på legevakten. På legevakten sa det at det ikke var så mye de kunne gjøre den kvelden, men med tanke på hvor mye jeg hadde blødd, så var de ganske sikker på at jeg hadde spontanabortert. Dagen etter dro jeg til fastlegen for å ta blodprøve for å måle HCG nivået. Han sa også at han trodde at jeg hadde spontanabortert og at jeg var nødt til å forberede meg på det. Det måtte gå 4-5 dager før de kunne ta en ny blodprøve for å sammenligne HCG nivået med den første. Noen dager senere ringte legen for å fortelle meg resultatet. Jeg hadde IKKE spontanabortert! Herregud så glad jeg ble! Jeg hadde da gått i 1 uke og ikke visst noe som helst. Jeg hadde ikke spist, sovet eller gått utenfor en dør. Jeg var helt tom innvendig. Lykken ble utrolig stor og det var deilig å høre at alt hadde gått bra! Julen var endelig "back on track" for vår del, og det ble en ganske fin og koselig jul.

Like etter jul fikk jeg en ny stor blødning og jeg dro igjen på legevakten. Da var jeg i uke 12. De sjekket om livmoren var åpen og tok blodprøver før de sendte meg opp på Kvinne Klinikken for å ta en ultralyd. Etter 3 timers venting der oppe, fikk jeg endelig komme inn. Jeg var kjempe nervøs. De startet med en vaginal ultralydundersøkelse før de tok den vanlige oppå magen. De viste ikke skjermen til meg før de hadde sett litt selv, i tilfelle det skulle være noe gale. Jeg husker det føltes som en evighet før hun snudde skjermen og sa "her ligger det en liten baby og sparker". Tårene trillet og jeg var så glad og lettet for at det hadde gått bra denne gangen også! De vet ikke hvorfor jeg har hatt to slike blødninger. De sa det er noe som kan skje, men at det ikke finnes noen spesiell grunn til at det skjer. Heldigvis har ingen av blødningene gjort noe skade på fosteret.

 

I slutten av januar tok vi en weekendtur til Gdansk i Polen for å komme oss litt vekk og tenke på andre ting. Det var en super tur og vi fikk endelig tid for oss selv. Spiste mye god mat, shoppet og brukte tiden på å bare være sammen og nyte turen. Når vi kom hjem skulle vi på ultralyd for å vite kjønnet. Vi var veldig spente og prøvde å følge med på alt på skjermen. Mye ut av det de viser var veldig vanskelig å se og i tillegg hadde jeg en kynner, så det var ikke så lett å få se babyen skikkelig. Hun fortalte at alt så veldig bra ut og vi hørte på hjertelyden. Til slutt spurte hun om vi ville vite kjønnet, og det ville vi jo selvfølgelig. Hun sa vi ventet en gutt! Jeg og Eirik så på hverandre og smilte med tårer i øynene. Det var et fantastisk øyeblikk! Vi kunne ikke vært mer lykkeligere enn det vi var akkurat der og da! 

 

Vi har jo selvsagt snakket om navn og hadde funnet noen navn vi likte veldig godt, både gutte og jentenavn. Hvis det ble jente tenkte vi på Sofie, og hvis det ble gutt tenkte vi på Filip eller Aleksander. Fra vi så var på ultralyden og så den lille babyen, har vi tenkt at det er en liten Filip i magen ♡

 

Da februar kom, gikk det ikke lange tiden før jeg fikk bekkenløsning og var nødt til å sykemelde meg. Jeg har nå vært sykemeldt siden midten av februar og går til fysioterapi en gang i uken. Dagene blir ganske lange hjemme, men jeg holder motet oppe. Jeg prøver meg på litt yoga for gravide, lage nye matretter, leser babybøker og blader og prøver å finne inspirasjon til hvordan barnerommet skal være.

 


 

Jeg kan ikke si denne graviditeten har vært særlig lett. Jeg har hatt noen veldig tøffe måneder, men jeg ville ikke vært foruten denne graviditeten. Fra det øyeblikket jeg og Eirik var på ultralyden og fikk vite at vi venter en frisk liten gutt, gikk alle de dårlige tankene og stresset vekk. 

 

Nå gjør vi ikke annet enn å glede oss til den lille prinsen vår kommer i juli ❤

2 kommentarer

Hege Trovåg

19.03.2017 kl.15:29

åå, ikke gøy når ting ikke går helt som de skal. Men gratulere og lykke til videre <3

Susanne Falch

23.03.2017 kl.10:38

Hege Trovåg: Nei, det er det absolutt ikke.. Bare veldig glad for at alt har gått bra så langt! Tusen takk for det <3

Skriv en ny kommentar

Susanne Falch

Susanne Falch

22, Askøy

Kategorier

Arkiv

hits